Kari er biolog og ytre miljørådgiver. Akkurat nå kartlegger hun området hvor det skal bygges ny vei gjennom Holmestrand sentrum. Ingen får sette en spade i bakken før enten hun eller en av de andre YM-rådgiverne har vært på befaring. Dette prosjektet skiller seg fra mange av de andre hun har undersøkt, fordi veglinjen er hovedsaklig i urbant miljø. Fv. 359 Kaste-Stoadalen i Nome går for eksempel delvis gjennom jomfruelig terreng, Fv. 353 Rugtvedt-Surtebogen i Bamble (Gassveien) er også for det meste i terreng hvor det aldri har gått vei før.
Trussel mot flora
- Når vi er ute på befaringer ser vi både etter det vi ønsker å beskytte og det vi ønsker å forhindre spredning av. Særlig planter som er innført av oss mennesker og som utgjør en trussel mot den lokale floraen, kartlegger vi mye av.
Vi går inn på den smale Holmestrandgaten i starten av der den nye veien skal bygges. Kari bærer med seg et nettbrett. Hun stopper ved en grønn plante, skanner den for å være bombesikker på at hun registrerer riktig navn på den.
Forførisk vakre
- Det er ikke alltid lett å se hva som er hva, men ofte når plantene er ekstra flotte å se på, så er de fremmede.
Ikke før hun har sagt det før en høy grønn plante med vakre blå klokker som henger, nærmest lyser opp i den grønne veikanten. Valurt. Flott til pryd. Men den hører ikke med i norsk flora. Trolig kom de første plantene til Norge sammen med ballasten seilskutene hadde med seg for flere hundre år siden. Da de tømte balasten ut, fulgte kanskje frøene med. Og da er det ikke så rart at disse blomstene dukker opp i nettopp Holmestrand som i hvert fall siden det 16. århundre ble anløpt av seilskuter fra Europa.
Stanser historien
Den eksakte historien til frøene vet vi ikke. Det er heller ikke viktig hverken for Kari eller for veiprosjektet. Men blomsten skal ikke spres til nye områder på grunn av veiarbeidet. Historien skal slutte her.
- Derfor er det viktig at vi registrerer hva som finnes og at massene som blir fjernet fra dette området blir håndtert på en måte som vi har kontroll på.
Se det for deg. Hvis jord som blir gravet ut et sted flyttes til utkanten av en eng langt unna blir frøene som med på lasset, akkurat som med seilskutene. Når valurten vokser opp, fortrenger den plantene rundt seg. Den er kraftig og sterkt inntrengende. I artsdatabanken står den registrert med svært høy risiko. Sakte med sikkert kan den overta fra den floraen som egentlig hører hjemme på stedet.
Det høres pirkete ut, men både gravemaskiner og lastebiler kan spre frøene. De nesten usynlige frøene fester seg til hjul og belter og blir med til neste byggeplass. Hvis det ikke stilles krav til at de skal rengjøres både før og etter oppdraget.
Frø ligger i dvale
- Frø kan ligge lenge i dvale i jorda. Lupiner for eksempel, kan overleve flere tiår.
Lenger borte langs den nedlagte jernbanelinja, møter vi en annen uønsket plante: Parkslirekne. Opprinnelig kom den fra Øst-Asia som prydplante til Europa. Seinere har den funnet veien opp til Norge. I vårt klima klarer den ikke å utvikle modne frø, men den har en annen måte å spre seg ekstremt effektivt på: Nemlig ved hjelp av røttene. Under jorda har den et svært kraftig rotsystem som det kan skyte nye planter opp fra. Men parkslirekne er enda mer standhaftig enn det. Avrevne plantedeler, som en del av en stengel eller blad, er nok til å danne røtter og nye planter.
Strenge krav
- I utbyggingsprosjekter forsøker vi først og fremst å unngå inngrep i disse forekomstene. Blir de berørt må vi stille ganske strenge krav til hvordan plantedelene og massene skal håndteres. Parkslirekne kan erobre store områder på kort tid, så konsekvensene av feil behandling kan bli store og kostbare.
Ofte når nye veier skal bygges, skal toppmassene som graves vekk, tas vare på. Når alt er ferdig og finishen skal gjøres, er det denne toppmassen som skal tilbake. Slik beholdes den lokale frøbanken, plantene som vokser opp blir de samme som har vært på stedet fra før.
- Så langt det er mulig ønsker vi å bevare den lokale frøbanken. Det er både økonomisk bra og bra for det lokale mangfoldet. Men er det forekomster av fremmede arter må vi ofte sette inn tiltak, for eksempel å grave jorda dypere ned eller bruke massene der det skal være gressplen. Slike områder blir klippet så ofte at blomstene ikke rekker å frø seg, forteller Kari Bjønness Kleppe.
Forhindrer lidelse
Uten arbeidet til Kari og kollegene hennes, kunne naturen lide svært mye. Når fremmede arter brer seg og tvinger både vanlige og truede norske arter i senk, endres floraen vår. Når floraen endrer seg, forandrer også livsvilkårene til insekter og dyr. Dermed kan ringvirkningene bli store om ingen passer på.