UNESCO verdensarv
Konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv (verdensarvkonvensjonen) har som mål å identifisere kultur- og naturarv av universell verdi – verdier som regnes som umistelige for hele menneskeheten, både nålevende og kommende generasjoner. UNESCOs verdensarvliste inneholder kulturminner, kulturmiljøer og naturområder som er av fremragende universell verdi (outstanding universal value (OUV)), sett ut fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk perspektiv. Ved å underskrive verdensarvkonvensjonen har Norge forpliktet seg til å ta vare på Rjukan-Notodden Industriarv og de syv andre verdensarvstedene i landet. Kilde: Riksantikvaren
Rjukan-Notodden Industriarv
Å bygge kraftstasjoner i avsidesliggende områder på begynnelsen av 1900-tallet var et imponerende prosjekt. Bakgrunnen for utbyggingen var selskapet Norsk Hydros utvikling av elektrokjemisk industri, storskala produksjon av kunstgjødsel som revolusjonerte verdens matvareproduksjon.
Rjukan-Notodden Industriarv omfatter Norsk Hydros utnyttelse av vannkraft fra Hardangervidda som ble brukt å lage elektrisk strøm. Kraftproduksjonen forsynte fabrikker som laget kunstgjødsel, som i sin tur ble fraktet ut i verden med båt og tog. Industriarven inkluderer også bedriftsbyene Rjukan og en del av Notodden som ble etablert for å drifte det hele, og infrastrukturen som ble bygd ut i tilknytning til industrien. Industriarvens fire hovedkomponenter er: kraftproduksjon, industri, bedriftsbyer og transportårer.
Hver av de fire hovedkomponentene er inndelt i bestanddeler som i verdensarvsammenheng kalles «attributter». Industriarven har til sammen 13 attributter. Innenfor hver av dem er det valgt ut «signifikante objekter» som er eksempler på verdiene tilknyttet attributten. I tillegg finnes det objekter og områder som beskrives som «oppsluttende verdier» til verdensarven. De er ikke i seg selv av «fremragende universell verdi» fordi de mangler tilstrekkelig integritet eller er sideordnet verdensarvens hovedfortelling, men de støtter på ulikt vis opp om narrativet.
Verdensarvområdet er 49,5 km2 og har en buffersone på 339 km2. Det er 92 km langt fra Møsvatn til Heddalsvatnet, og strekker seg over kommunene Vinje, Tinn og Notodden.
Årlig gis det rundt 12 millioner kroner i tilskudd til Rjukan-Notodden Industriarv. Verdensarvområdet omfatter i overkant av 500 bygg.
Tilstandsgrad
Tilstandsgraden til de fire hovedkomponentene med til sammen 13 attributter som utgjør Rjukan-Notodden Industriarv, vurderes samlet sett som god, men det er behov for moderate til store utbedringer av enkeltdeler.
Tilstandsgraden innenfor komponenten kraftproduksjon er god, mens transportårene har store mangler og behov for omfattende utbedringer. Særlig gjelder dette de fredede jernbaneanleggene Tinnosbanen og Rjukanbanen, og fergene Ammonia og Storegut på Tinnsjø. Innenfor industrikomponenten er det behov for moderate utbedringer, mens bedriftsbyene jevnt over er i god stand. Kun enkeltobjekter der har behov for moderate til store utbedringer.
Byutvikling i Rjukan og Notodden og hytteutbygging i verdensarvområdets buffersone kan legge press på industriarven. Dagens reguleringsplaner styrer imidlertid utviklingen. I tillegg bidrar god informasjon, veiledningsmateriell og tilskuddsordninger til at istandsetting og utbedring av bygg bidrar til å styrke verdensarvverdiene framfor å svekke dem. Møsvatn er definert som oppsluttende verdi til verdensarven. Det er vannkilden til hele det industrielle systemet og et viktig element som forteller mye om industriens etableringsfase, og dens påvirkning på datidens bondesamfunn. En utfordring for Møstttrond, samfunnet rundt Møsvatn, er fraflytting, gjengroing og påfølgende endring av kulturlandskapet. Dette kan medføre fare for tap av arter og redusert opplevelsesverdi for reiselivet.
Rjukan-Notodden Industriarv påvirkes av klimaendringer og naturforhold. Flom, kastevinder, skogbrann og jord-, sten og snøskred har ført til og kan føre til store materielle skader. Et våtere klima utløser flere skred. I tillegg er det usikkert hvordan et varmere vær vinterstid, hvor frost og tining hyppig avløser hverandre, vil påvirke industriarvens mange betongstrukturer. Kilde: Utkast til revidert forvaltningsplan for Rjukan - Notodden Industriarv
Besøkstall og formidling
Kulturarv generelt og verdensarv spesielt er samfunnsressurser som bidrar til både kulturell, miljømessig, sosial og økonomisk verdiskaping.
Norsk industriarbeidermuseum (NIA) er autorisert verdensarvsenter for Rjukan-Notodden Industriarv med to besøkssteder, Telemark kunstmuseum i Notodden og Vemork i Rjukan, og har hovedansvaret for å formidle industriarven. Verdensarvsenteret har et stort antall formidlingstilbud gjennom nettsider, apper, sosiale medier, guiding, utstillinger, arrangementer og tilrettelagte pedagogiske tilbud. Formidlingstilbudet favner alle aldersgrupper og består av både gratisaktiviteter og aktiviteter som koster penger.
Flere aktører driver formidling og tilbyr opplevelser tilknyttet industriarven. Eksempler på slike aktører er Universitetet i Sørøst-Norge, Telemark Opplevelser, Rjukan Klatrepark og Krossobanen AS. Siden 2015 har det vært vesentlig økning i besøkstallet i verdensarvområdet der dette kan måles. Kilde: Forvaltningsplanen for Rjukan-Notodden Industriarv 2023 - 2026
Figur 1. Antall besøk på Norsk Industriarbeidermuseum fra 2017 til 2021. Kilde: Museumsstatistikk Kulturdirektoratet
Frivillighet knyttet til verdensarven
Det er viktig at lokalbefolkningen kjenner eierskap til og engasjement for industriarven. Det bidrar til å utløse frivillig innsats som igjen gir verdiskaping. Tilrettelegging for deltakelse gjennom universell utforming, gode kollektivtilbud og god tilgang til informasjon er viktige tiltak for å få til det. Arrangementer som T. Singerfestivalen og Verdensarvløpet gir styrket identitet og økt bevissthet om verdensarvverdiene. Andre arrangementer som Notodden Bluesfestival, Marispelet og Solfesten er utstillingsvinduer og bidrar til økt besøk i verdensarvområdet, selv om arrangementene tematisk ikke er direkte koblet til industriarven.
Verdiskaping knyttet til Verdensarven
Opplevelsesnæringen gir økonomiske ringvirkninger for andre næringer, for eksempel overnattingssteder og spisesteder. Videre gir behovet for istandsetting og vedlikehold av industriarven sysselsetting innen ulike håndverkeryrker. NIA samarbeider tett med Fagskolen Vestfold og Telemark om kompetanseutvikling innen betong, stål og trevirke. Dersom det økonomiske verdiskapingspotensialet ved istandsetting skal utvikles videre, trengs det oppskalering av ytterligere kapasitet og spesialkompetanse. For eksempel kan restaurerings- og transformasjonskompetanse av særskilte materialer, som betong fra tidlig 1900-tall, i neste omgang danne grunnlag for salg av tjenester til andre områder både nasjonalt og internasjonalt. Dette kan ha effekt når det kommer til bærekraft og klimautfordringer, siden istandsetting og gjenbruk av eldre bygg har en klimagevinst som er større enn å rive og bygge nytt.
Økt utnyttelse av industriarvens verdiskapingspotensial fordrer samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, og samarbeid mellom både offentlige og private aktører. Aktørbildet er preget av mange aktører som tidvis kan ha både kryssende og motstridende interesser. Det er en utfordring. Partnerskapsavtaler, forvaltningssystem og forvaltningsplan er viktige virkemidler for å fremme samarbeid om industriarven. Kilde: Forvaltningsplanen for Rjukan-Notodden Industriarv 2023 - 2026