I forbindelse med Nettforsterking Grenland 2011 ble det utført arkeologiske registreringer av nye kraftlinjetraseer. Under arbeidet ble det registrert en rekke kullmiler. En av de registrerte kullmilene lå 1,5 km nordvest for Fossum. Kanskje kan den knyttes til trekullproduksjon for jernverket.
Kullproduksjon for jernverk
I Telemark har det vært jernverk på Ulefoss (Holden), i Siljan (Moholt), samt i Bolvik og på Fossum i Skien. Fossum verk var grunnlagt i 1539, og er et av landets eldste jernverk.
Jernverkene var storforbrukere av trekull. Trekullet ble brukt i prosessen med å gjøre malmen fra gruvene om til jern som kunne støpes. Hvert verk hadde derfor en tilhørende cirkumferens på mange kvadratkilometer hvor det hadde førsterett på trevirke til produksjon av trekull. Bøndene som bodde innenfor cirkumferensen var påbudt ved lov å produsere all trekull som jernverket hadde behov for. Skogene i Grenlandsområdet er derfor rike på rester etter kullmiler.
Jernmalmen ble hentet fra flere gruver. En av disse er Glasergruvene i åsen vest for jernverket, like nord for Skien. Glaserstollen ble drevet ut med fyrsetting.
Selv om kullmila ligger nærmere Vold enn Fossum, gir dateringen til mellom 1450-1640 grunn til å knytte den opp til jernverket på Fossum. Gamle Bolvik verk, på Vold, ble nemlig ikke anlagt før i 1692.
Kullmilen som ble funnet er den eldste dateringen vi har på en kullmile i Telemark. Det er imidlertid ikke utenkelig at eldre dateringer kan komme etter hvert. I Akershus har en kullmile nylig blitt datert til middelalderen, mellom 1300-1440 e.Kr.
Kullmiler
Kullmiler, eller «kølabonn», er arkeologiske kulturminner hovedsaklig fra nyere tid. De ligger spredt over store deler av nedre Telemark, og kan knyttes til trekullproduksjon til forsyning av jernverk.
Man regner med at kullmiler kom til Norge fra Tyskland i forbindelse med framveksten av jernverksindustrien, og her i landet er de fleste kullmilene datert til 1600-, 1700- og 1800-tallet. Nå har det imidlertid kommet nye dateringer som kan vise at bruken av kullmiler, eller reismiler, går mye lengre tilbake i tid her i landet.
Det finnes også kullmiler som ikke kan knyttes til jernverksdrift. Disse har produsert kull til smiing av redskaper med videre på gårder rundt i hele Telemark. Her har kullmilene utkonkurrert de eldre kullgropene fordi de er mer effektive og gir mer kull. Kullmila ved Stupåsen trenger derfor ikke ha noe med jernverket å gjøre, den kan også ha vært knyttet til en gård.
Konstruksjon
Kullmiler, av typen reismiler, ble bygget ved at veden ble stablet lagvis med torv på høykant rundt en sentral stokk. Ved siden av stokken ble det anlagt en sjakt til opptenning og avtrekk. Det ble også anlagt luftekanaler inn i milen fra sidene. Til slutt ble milen dekket med jord.
Diameteren på kullmiler kan variere fra rundt 10 – 20 m, og de største kullmilene kunne brenne i flere uker. Under forbrenningsprosessen var det viktig å passe på at forbrenningen ikke ble for kraftig, slik at veden ble redusert til aske.
Det er verdt å merke seg at bruken av kullmiler ikke opphørte før ganske nylig. Ingen vet nøyaktig når den siste ble brent, men det er ikke mange tiår siden. Fortsatt finnes det folk som har førstehånds kunnskap om konstruksjon og brenning av kullmiler.
Godt synlig i terrenget
Kullmiler kan sees i terrenget i dag som runde forhøyninger med en grøft rundt. Mange steder ser man de også som svarte sirkler i dyrka mark.
Ved siden av milen kan man noen steder finne tufter etter koier for kullbrennerne. Kullbrennerne måtte holde oppsyn med milen dag og natt for å unngå at veden tok fyr og ble til aske. Veden skal nemlig bare varmes opp for å omdannes til kull. Restene etter kullmila er fremdeles sterkt kullholdig, derav navnet «kølabonn».