En skiferpilspiss fra Arabygdi – spor etter jakt i yngre steinalder

Pilspissen lå vasket frem i dagen, og har trolig ligget på samme sted siden den havnet her en gang for omkring 3800 til 4800 år siden. Funnstedet i Arabygdi ligger i overgangen til høyfjellet og det som i dag er Hardangervidda nasjonalpark.

Kulturarv i Vestfold og Telemark er takknemlig for alle funn som leveres inn, og dermed er med på å tilføre og bevare kunnskap om vår felles kulturarv.

Pilspissen

Pilspissen har en slank og vakker form, og er svært godt bevart. Den er laget av finkornet skifer, og har det som fagteknisk beskrives som markert rombisk tverrsnitt. Den er videre 11,8 cm lang med konvergerende egglinjer. Den har hengende mothaker og en tange med firesidig tverrsnitt.

Pilspisser av skifer dateres tradisjonelt til neolitikum, som er den siste delen av tidsrommet vi kaller steinalder, og er typiske for perioden. Funn fra Hardangervidda viser imidlertid at mennesker som brukte dette landskapet tok i bruk skifer til prosjektilproduksjon noe tidligere enn dette, i sen-mesolitikum. Pilspisser med rombisk tverrsnitt, som vår pil, ser likevel ut til å være tatt i bruk først ved overgangen til mellom-neolitikum. Pilspissen vitner dermed om jakt i området en gang for ca. 3800–4800 år siden.

Neolitikum – nye impulser og en sakte endring i levemåte

De første menneskene innvandret til det som i dag er Norge i takt med at isen trakk seg tilbake etter siste istid, for omkring 10 000–12 000 år siden. Menneskene levde sammen i mindre grupper, og næringsgrunnlaget var jakt, fiske, fangst og sanking av naturens ressurser. I randsonene til isen og i etter hvert isfrie fjellområder som Hardangervidda, var reinsdyr et viktig byttedyr. 

Neolitikum kjennetegnes først og fremst av introduksjonen av jordbruket og endringer i den tradisjonelle måten å leve på. I andre deler av verden var samfunnsendringene så store at det har blitt kalt «den neolittiske revolusjon». I Norge medførte imidlertid jordbruket en langt mer gradvis endringsprosess, og kan på ingen måte betegnes om en revolusjon.

Jakt, fiske og sanking av naturens ressurser fortsatte å være det viktigste livsgrunnlaget gjennom hele neolitikum, og det var først ved overgangen til broneselader at korndyrking begynte å bli utbredt.

Nye redskaper og ny økonomi

Introduksjonen av jordbruket førte likevel til en sakte samfunnsendring i neolitikum; det ble tatt i bruk nye redskaper og økonomien fikk etter hvert større innslag av en agro-pastoral produksjon, det vil si en jordbruksform hvor både korndyrking og husdyrhold ble en del av næringsgrunnlaget.

I pollenprøver fra Hardangervidda er det f. eks. funnet pollen fra nesle, burot og smalkjempe, som er ugressplanter som typisk vokser der hvor dyr beiter. Prøven er datert til omkring år 4000 f.Kr., og viser dermed spor etter husdyrhold ved overgangen til neolitikum, noe som er en svært tidlig og spennende datering fra dette området.

Endringene i næringsgrunnlaget førte også til en større grad av bofasthet der forholdene lå til rette for dette, med endringer i byggeskikk og oppføringen av større og mer bestandige bygninger. Samfunnsendringene skyter fart i sen-neolitikum, men da ført og fremst i de kystnære områdene i det sørlige Norge, og nordover til Trøndelag.

I høyfjellet og i de fjellnære områdene fortsatte livet mer eller mindre som før, men også her har husdyrhold og jordbruk sakte endret folks liv og hverdag. Jakt fortsatte likevel å være viktig for livsgrunnlaget, noe skiferpilspissen som Liv Anne fant vitner om.

Litteratur og videre lesning:

Bjørkeli, B. 2005: Den arktiske steinalder i sør. En studie av skiferfunn fra Sørøst-Norge, Oldsaksamlingens museumsdistrikt. Upublisert hovedfagsavhandling. Universitetet i Bergen.

Bergsvik, K. A. 2003: Ethnic boundaries in Neolithic Norway.

Myhre, B. & Øye, I. 2002: Norges Landbrukshistorie. Jorda blir levevei. Bind 1. Samlaget. Oslo.