For et par år siden kom undertegnede over en artikkel kalt «En heller på Håøya ved Langesund» i tidsskriftet Viking fra 1946. Artikkelen var skrevet av arkeologen Sverre Marstrander. Artikkelen kunne fortelle to historier. Den ene – hovedhistorien - dreide seg om selve helleren og utgravningen av denne som fant sted den første krigssommeren i Norge. Den andre var en krigsanekdote: beretningen om at Sverre Marstrander ikke lenge etter utgravningen på idylliske Håøya i 1940 ble arrestert og havnet i fangeleiren Grini utenfor Oslo.
Den «glemte» helleren
Det er bare nesten riktig at helleren var glemt. En heller var sant og si registrert i arkeologenes kulturminnedatabase, men med svært unøyaktig punktkartfesting til et tilfeldig sted på den nordlige delen av Håøya, uten ytterligere informasjon.
Uten å være klar over at det skulle være registrert en slik på øya kom undertegnede og samboer på en av mange turer på Håøya tilfeldigvis over en heller. Vi begynte straks å spekulere over hva som eventuelt kunne skjule seg av arkeologisk materiale på en slik plass, en heller som var flott nok, men egentlig ikke av den virkelig spektakulære og romslige typen. Forresten, kunne det ikke se ut som om noen hadde vært og gravd litt der innunder dråpefallet en gang for ganske lenge siden? Et dyr kanskje?
Etter litt forskning falt da brikkene på plass. Etter å ha studert et bilde i artikkelen som ble gravd fram fra glemselen og en ny tur ut på Håøya var det ingen tvil. Dette var samme helleren! Og jammen var det ikke gravd i den ja! Av en arkeolog riktignok, ikke et dyr.
En heller fra yngre steinalder
Det viste seg altså at deler av helleren var fagmessig undersøkt like etter at krigen kom til Norge, med en rekke interessante funn som resultat. Bakgrunnen for utgravningen var, for å sitere Sverre Marstrander:
Årsaken til at denne avsidesliggende lille helleren ble kjent for Oldsaksamlingen, skyldes ene og alene en enkelt manns store iver og interesse, nemlig formannen i Eidanger Historielag, lærer Rolv R. Langangen. Under et av sine mange streiftog rundt om i prestegjeldet i forbindelse med arkeologisk-topografiske undersøkelser hadde han oppdaget stedet og hadde senere med godt resultat foretatt et prøvestikk. Sine iakttakelser meddelte han straks undertegnede, som da befant seg i Telemark.
Om utgravningen skriver Marstrander blant annet:
Under det temmelig tynne overflatelaget av humusjord med kvist og lauvfall støtte en med en gang på den svarte kulturjorden som lå som et ganske anselig lag, vesentlig mellom dråpefallet og bergveggen, og enkelte steder, for eksempel den indre delen av helleren, opptil 80-90 cm tykt.
Det Marstrander beskriver her er et såkalt kulturlag som har dannet seg over tid ved at avfall fra bålbrenning, redskapsreparasjon, matlaging og annet arbeid har blitt liggende igjen på bakken og blandet seg med kvist og løvfall. Tykkelsen på laget og andre karaktertrekk ved det indikerer at helleren har vært benyttet en god del uten alt for lange avbrudd mellom hvert besøk. Et såpass tykt kulturlag i en heller av en begrenset størrelse som denne indikerer at den har blitt brukt i perioder over flere år for rundt 5000 år siden.
Selv om kulturlaget var til dels tykt, ble det ikke funnet så veldig mye gjenstandsmateriale. Det som ble funnet var blant annet en del små såkalte flintavslag som er avfall fra redskapsproduksjon eller i dette tilfelle snarere redskapsreparasjon, noen skinnskrapere i flint, en flintkniv eller sag, noen fragmenter av et slipt redskap i flint, en samling skår av et leirkar og en del av en bryne i sandstein.
Arkeologer kan uansett lese mye informasjon også ut av et relativt sparsomt funnmateriale som dette. Måten gjenstandene er tilvirket og typen keramikk som ble benyttet forteller oss for eksempel hvilken tidsperiode det stammer fra.
Rikt naturmiljø
I yngre steinalder ble mindre hellere langs kysten som den på Håøya gjerne benyttet periodevis som fangststasjoner av folk som ellers hadde blitt mer bofaste og etter hvert også kanskje hadde begynt så smått med husdyrhold og kultivering av små jordlapper på steder som var egnet til dette.
Porsgrunnsskjærgården og Eidangerfjorden må på mange måter ha vært et eldorado i yngre steinalder - klart, rent og skjermet farvann for små båter omkranset av vakre edelløvskoger overalt på øyer og fastland, fjord og sund kokende av fisk, tilgang til fugleegg, skalldyr og ikke minst sel på skjærene - i tillegg til en overflod av vilt på øyene i skjærgården.
Disse rikdommene har selvsagt fortsatt vært svært forlokkende for tidligere omflakkende jeger- og sankerfolk som i stadig større grad hadde blitt bofaste og beveget seg vekk fra et utpreget marint levemønster.
Forhistoriske strandlinjer
Helleren ligger ca. 23 meter over havet. Selv om en i dag kan skimte fjorden i det fjerne etter løvfall ligger helleren et godt stykke inn på Håøya.
En kombinasjon av havstigning og landheving har medført at havnivået har endret seg gjennom hele forhistorien etter siste istid. I Telemark ligger de førhistoriske strandlinjene generelt høyere enn dagens havnivå. Om en forutsetter at jeger- og fangstfolk i steinalderen bosatte seg nær sjøen, kan lokale strandlinjekurver benyttes til å datere funn nærmere.
Basert på en vurdering av landskapet er det sannsynlig at helleren var i bruk ved et havnivå på ca. 20 meter over dagens. Dette gir en strandlinjedatering til midten av yngre steinalder, det vil si for ca. 5000 år siden – altså omtrent det samme som materialet allerede har fortalt oss. Til sammen gir dette en ganske sannsynlig og presis datering.
Helleren har dermed ligget ned mot samtidig strandlinje, orientert ut mot fjorden og med en lun og trygg naturhavn like nedenfor helleren i sørøst som sikret trygge forhold for de som ferdes til og fra i båt.
Hvordan gikk det med arkeologen etter at han havnet på Grini?
Da er det på høy tid å komme tilbake til det som ble nevnt innledningsvis. Sverre Marstrander gravde, med god hjelp av Rolf Langangen, altså ut helleren på Håøya den første krigssommeren, 1940. Hva som deretter skjedde står å lese i hans eget etterskrift på siste side i artikkelen i tidsskriftet Viking i 1946:
Manuskriptet til denne avhandling ble påbegynt på Grini 1941. Sammen med en del andre papirer ble det ved venners hjelp gravd ned der ute i en metallhylse like før løslatelsen sommeren 1942. Det var nemlig forbudt å ta med seg beskrevne papirer ut. Papirene så først dagens lys etter frigjøringen over 3 år etterpå. Dette er altså grunnen til at materialet ikke er offentliggjort tidligere.