Bakgrunnen var stor etterspørsel etter is som kjølemiddel til ferskmat på kontinentet og andre steder i Norge, samt behov for is til ferskvarer som ble direkte eksportert og fraktet med seilskuter.
Bamble er en av fylkets kystkommuner med mange synlige minner etter denne epoken fra før det moderne kjølerommets tid.
Når man ferdes ute i skog og mark i Bamble kommer man av og til over tykke, massive steinmurer av varierende lengde. Et våkent øye vil raskt se at murene gjerne ender i en forhøyning i terrenget på hver side og således fungerer som stengsler i terrenget. Dette er rester av gamle isdammer, og slike finnes en rekke steder i Bamble.
Dammene, ble bygd på passende steder i terrenget for å demme opp for avrenning fra myrer eller tjern. Vinterstid kunne man regulere de kunstige isdammene slik at det dannet seg tykke islag innenfor de kraftige demningene.
Hvorfor så omfattende isproduksjon?
Is som kjølemiddel var svært etterspurt før det moderne kjølerommets tid. Is ble brukt til bevaring av fisk og sjømat, men også andre mat- og drikkevarer. Mye av isen ble eksportert til land med mildere klima, for eksempel England og Nederland, men også land enda lenger sør.
Oppbevaring av is har lang historie her i fylket. Allerede i 1688 hadde stattholder Gyldenløve en iskjeller i herregården i Larvik. Fra andre halvdel av 1800-tallet ble det også vanlig å bruke is for å konservere matvarer under transport i skip. Handelen med is var dermed også en viktig og innbringende virksomhet for rederiene. Samtidig var det også en økende etterspørsel etter is innenlands. Bedrifter og husholdninger i Norge hadde behov for is til lagring av mat- og drikkevarer som for eksempel melk.
Produksjon av og etterspørsel etter is må sees i sammenheng med større historiske utviklingslinjer i denne perioden. Industrialiseringen og byveksten som fulgte av de nye industriarbeidsplassene utgjør mye av bakteppet for den økte etterspørselen etter ferskmat.
I de raskt voksende byene i inn- og utland ønsket den fremvoksende middelklassen, men også den nye arbeiderklassen, i økende grad tilgang til ferskt kjøtt og fersk fisk, fremfor røkt og saltet mat slik det var vanlig tidligere.
Kyststien passerer over en av isdammene på Åstadheia i Bamble:
Ny industri
Denne etterspørselen førte til en ny og kjærkommen geskjeft for mange langs kysten i Norge. I de tre herredene Solum, Eidanger og Bamble skal nærmere 1300 mann ha vært i arbeid i 20–25 uker vinteren 1895–96. Arbeiderne skar ut hele 125 000 tonn is denne vinteren. En kort periode helt mot slutten av 1800-tallet skal Norge ha vært verdens største produsent av is.
I perioder der behovet for arbeidskraft var stort kunne arbeidere på jakt etter lønnsarbeid komme langveisfra. Disse ble gjerne innlosjert i egne hus beregnet for dette.
Isdammene ble som regel lagt nær kysten for at det skulle være enkelt å transportere isen videre med skip for eksport. Isen ble gjerne oppbevart i egne ishus under et lag med sagmugg eller halm. På denne måten kunne isen holde seg også gjennom sommeren. Ferdig oppskårne isblokker ble gjerne fraktet med hest og slede til frakteskutene eller til ishusene for lagring.
For å lette transporten gjennom bratt og ulendt terreng fra isdammen ned til ishuset ved sjøen ble det imidlertid ofte bygd renner. Også disse kan man av og til finne rester av dersom man bruker øynene godt i nærheten av isdammene. I tilknytning til ishusene ble det gjerne bygd lasteramper og av og til også bryggeanlegg.
Isproduksjonen tok slutt
Etter første verdenskrig ble det vanlig å fremstille is industrielt. Den tradisjonelle isproduksjonen mistet dermed mye av sin betydning. Da kjøleskap og fryser etter hvert ble vanlig fra 1950-tallet, tok handelen med is helt slutt på disse kanter. Ennå den dag i dag benyttes imidlertid industrielt fremstilt is som kjølemiddel mange steder i verden.