Mot nærmest umulige odds gjennomførte en sabotasjegruppe aksjonen som sprengte produksjonsutstyr og beholdere for tungtvann i Hydrogenfabrikken på Vemork. Fabrikken har imidlertid en spennende historie som tok til et drøyt tiår før krigen og kampen om tungtvannet fant sted.
Hydrogenfabrikken
Hydrogenfabrikken ble bygd i den bratte dalsiden på Vemork, og helt ut til kanten av juvet hvor vannet fra Rjukanfossen tidligere kom dundrende ned dalen. Fabrikken ble også plassert direkte i forkant av kraftstasjonen på Vemork som i dag rommer Norsk Industriarbeidermuseum. På Hydrogenfabrikken ble det produsert nettopp hydrogen, og fordi hydrogen også kalles vannstoff, ble fabrikken lokalt bare kalt Vannstoffen.
Arbeidet med fabrikken tok til i 1928, og da den sto ferdig i 1929 var den en bygningsteknisk prestasjon. Arkitekt Thorvald Astrup hadde tegnet et ruvende funkisbygg med grå betongflater brutt av sammenhengende vindusrekker i syv av byggets åtte etasjer. Plasseringen i den bratte dalsiden gjorde at fabrikken dominerte landskapet. I mørket strålte lyset fra alle vinduene ut over dalen; den var et imponerende syn og ble en turistattraksjon.
Fabrikken var 99 meter lang, 40 meter høy og hadde en grunnflate på hele 2370 m2. Opprinnelig skulle bygget vært enda større, men problemer med fundamentering førte til at størrelsen måtte reduseres.
For å kunne oppføre fabrikken, som med apparatur veide ca. 40 000 tonn, ble det fjernet 30 000 m3 masse – fundamentet til fabrikken ble sprengt inn i dalsiden. Sprengningsarbeidet pågikk sent og tidlig og lyden ljomet ned gjennom dalen. På det verste ble det avfyrt 1300 salver på én dag.
Til selve byggingen ble blant annet brukt 17 000 fat sement og 800 tonn jern, alt materiale ble transportert opp fra dalbunnen på Vemorkbanen. Det var en gigantisk anleggsvirksomhet med utfordringer knyttet til prosjektering, bygningsarbeid og leveranser. Tempoet var hardt, med et arbeidspress som førte til skader og også dødsulykker.
Til tross for utfordrende arbeidsforhold, kan kanskje likevel livet og humøret på anlegget illustreres ved en uttalelse fra den godt likte basen ”Pelle”. Han hadde mistet ett øye og flere fingre i arbeidsuhell, og da han ble spurt om han kunne bli ferdig med et større meislingsarbeid til neste dag svarte han: "Jeg forstår at det haster, og hvis du betaler godt og ikke sier noe om jeg tar meg en rangel i morgen, så skal vi klare det i natt". Og det gjorde han, men hvilke forhold alle de som utførte jobben arbeidet under sier likevel historien ingenting om.
Hydrogenfabrikken var verdens største vannelektrolyseanlegg. Fra 1934 ble det produsert tungtvann i en industriell målestokk, men som et biprodukt av hydrogenelektrolysen. Og våren 1942 viste så vitenskapelige forsøk at det var mulig å fremstille plutonium i reaktorer med tungtvann. De allierte fryktet at tyskerne skulle utvikle en atombombe, og dette var bakgrunnen for tungtvannsaksjonen i 1943. Aksjonen ødela både produksjonsutstyr og beholdningen av tungtvann på fabrikken.
Hydrogenfabrikkens skjebne
På 1960-tallet førte igjen ny teknologi til endrede produksjonsmetoder. Hydrogenfabrikken var gammeldags og ble nedlagt i 1971, samtidig som kunstgjødselproduksjonen ble konsentrert på Herøya ved Porsgrunn.
21. juni 1977 ble det plassert sprengladninger i de nederste etasjene i fabrikken, og fabrikken ble sprengt i luften i tre omganger. Rester av fabrikken ble dumpet over kanten av juvet, hvor de lå godt synlige for alle som måtte bevege seg ned, inntil en opprydningsaksjon fant sted i 2010.
Plassen foran kraftstasjonen er i dag et parkanlegg med gressplen, benker og bord for besøkende til museet. Sentralt står også en minnestein over deltagerne i sabotasjeaksjonen under krigen. Fra selve Hydrogenfabrikken er imidlertid ingen spor bevart – i hvert fall ikke over bakken.